2024 Forfatter: Harry Day | [email protected]. Sist endret: 2023-12-17 15:51
Jeg liker ikke å skrive. Tiden blir tatt fra mine nåværende saker)) selv om det er noe å dele, i min psykologiske praksis er det mange historier. Her er en av dem, som ikke har gått ut av hodet mitt på lenge.
For meg er de første minuttene av møte med klienter diagnostiske. Selvfølgelig, i løpet av den påfølgende bekjentskapen, kan noen av mine antagelser bli tilbakevist, men i utgangspunktet sviktet meg ikke observasjonsmetoden.
Det er spesielt interessant når foreldre kommer med barn. Jeg ser hvordan foreldrene holder fast, tar av barnet eller han selv, tar av seg ytterklærne eller han kler av seg. Hvordan klarer et barn seg hvis det gjør det på egen hånd. Hvordan tar han på seg sko, spør han foreldre om hjelp? Spytter moren hans? Skynder han seg eller venter tålmodig? Kommer han med noen kommentarer? Dekker barnet munnen? Hvordan oppfører barnet seg: begynner han umiddelbart å løpe rundt på kontoret eller går rolig rundt, begynner å male alle lekene eller ber om tillatelse, kryper, svaier, hopper på sofaen eller setter seg rolig? Kort sagt. Psykologer vil forstå)))
Så det er det. Mamma og hennes åtte år gamle datter kommer for å se meg. Støvler og jakker er like og fargene er like (størrelsene er forskjellige)))). Datteren står, moren kler av seg og tar av seg skoene. Ryddig, uten hast, henger han opp alt og tar på seg skoene. Skjønnheten! Synkronitet! Omhyggelig korrigerer jentas hår. Wow! De har sokker i samme farge - rosa!
Oh-oh-oh, jeg tror, "vi spiste", "vi pooped" vil begynne nå.
De går inn på kontoret. De setter seg ned. Mor til huskanten - datter til huskanten (sørger over noe). Jenta er så pen, rettferdig, krøllene er kjemmet, strømpebuksene er stripete, blusen er knappet under den øverste knappen. Det er ingen slik barnslig glitter i øynene, eller noe. Eller hvordan si? Vel, det er ingen gnist. Jeg har umiddelbart et ønske - å ta av jentes sokker, koble fra jakken, rufse håret, slippe krøller, klemme ut knærne på strømpebukser. Tyzhpsychologist så det er umulig, du kan forstyrre konsultasjonen))) og folk kom for å få hjelp. Ja. Jeg lytter.
"Vi var på sykehuset …", begynner mamma.
Ups! Hvor uventet! "Vi løy!" Bitt en edderkopp deg samtidig? Eller ble du forgiftet med pølse samtidig? Eller vannkopper plukket opp med en gang?
Og jeg spør høyt:
- Hvem? - "vi".
- Vel, her (la oss kalle jenta Olya) Olya lå.
- Ja. Hvor?
- På den regionale nevrologiske avdelingen.
- Har det skjedd noe med deg? - Jeg sjekker om jenta ble skadet. Som en siste utvei kan hamsteren ha dødd.
- Nei. Ingenting slikt skjedde. Det er bare det at Olya ikke ble så modig. Gråt av en eller annen grunn. Redd for alt.
Hva er arten av frykten, er jeg interessert. Det viste seg at hun rett og slett var redd for å gjøre noe, for å si …, hun gråt. Konstant angst. På dette tidspunktet beveger jenta seg ikke, de indre endene av øyenbrynene er fremdeles trukket opp.
- Legen sa at vi ikke har psykiatriske problemer, at vi må oppsøke psykolog.
Halleluja! Det er leger! Etter halvannen måneds behandling med medisiner (det er skummelt å forestille seg slike medisiner), innrømmer jeg endelig at problemet er av psykologisk art. Og tilsynelatende er det sant, "hos DEG". Både.
På stedet der foreldre snakker om "barns nevrologiske avdeling" (og dette er ikke et isolert tilfelle i arbeidet mitt), fører tankene meg ut av terapeutstolen. Jeg vil beskrive i maling hva som skjer med meg i det øyeblikket, men jeg er redd det ikke vil være nyttig for klientene, det er ikke bare psykologer som leser det))).
Skal…
- Ja. Her er du hos en psykolog. Hva vil du ha fra møtet vårt? Hvordan kan jeg være nyttig for deg? - Jeg spør moren min (la oss kalle henne Lena), jeg spør dette spesielt for å fokusere på personlige, klientens følelser.
Den forutsigbare forespørselen følger "gjør noe med henne for å gjøre henne modig og trygg." Hva er det å kaste bort tid på bagateller!? Nå skal jeg få tryllestaven, vinke den intrikat og jenta blir til et selvsikkert, selvforsynt barn.
Vel … Hva vil barnet?
- Fortell om deg selv. - Jeg ser på jenta. Haken skalv, tårene rant, øynene blinket. Jeg føler fordømt ubrukeligheten i spørsmålet "Hva er det med deg nå?" Jeg fortsetter:
- Er du redd nå?
- Nei.
- Er du redd for noe?
- Nei.
- Kanskje du ikke liker noe?
- Ting er bra.
- Hva liker du nå?
Er stille. Hun rørte seg, satte seg i en behagelig posisjon.
- Kan jeg spørre deg om noe? Hvis du ikke har lyst til å svare, trenger du ikke. Flink?
- Flink.
Deretter standardspørsmålene: i hvilken klasse studerer du, med hvem du bor, hva du liker (det er en vanskelighet). Generelt bor han sammen med sin mor, besteforeldre sammen, i en to-roms leilighet. Går i tredje klasse, studerer godt, eller rettere sagt utmerket.
- Hva? Så om tre år var det ikke en eneste deuce?
- Det var - vel, jeg tror ikke alt er tapt - ÉN. - tidlig var jeg glad.
- For hva?
- Av natur klarte jeg ikke å fullføre oppdraget. - begynner å gråte.
- Gråter du nå om hva? - Jeg mister ikke håpet.
"Jeg vet ikke, jeg bare gråter."
- Blir du skjelt ut for deuces?
- Nei. - så flott. Hva da? Hva slags introjekt pålegges?
- Hvorfor er du flink til å studere?
- Å gå i fjerde klasse.
- Det er sikkert elever i klassen din som studerer på 6 og 7, har de ikke gått til tredje klasse?
- Å være smart.
- Hvorfor trenger du å være smart?
- Å finne en god jobb.
- Hvem vil du være?
Stillhet. Overse.
- Å fullføre skolen.
Jeg later som:
- Jeg forstår ikke. Så vidt jeg vet, er alle ferdig med skolen - både de som studerer godt, og de som ikke er veldig gode, selv de som gjør det dårlig i det hele tatt.
- Å fullføre skolen med en gullmedalje.
A-ah-ah! Det var der "hunden rotet"!
- Med gullmedalje? - Jeg er overrasket, - Hva ville det?
Stillhet. Pause.
- Hva trenger du en gullmedalje til?
- Da blir bestemor stolt av meg.
Tenk bare, hun sa: "Bestemor vil være stolt." Det er akkurat som et sitat fra en familiepsykologisk lærebok. Tinn!
Så snakker vi med mamma, Olya gikk for å male i et annet rom. Ingenting forutsigbart. Historien er som følger. Lena slo opp med mannen sin da jenta ikke engang var et år, fordi hun "viste seg å være en geit". Barnet er lite, det var ikke noe sted å bo, hun returnerte til foreldrene. Foreldre (for det meste bestemor) hjalp og hjelper til med alt. Lena er takknemlig overfor henne og "skylder", "hvordan er vi uten henne." På spørsmål om hvordan hun studerte på skolen, svarer hun - ok. "Medalje?" - "Nei". Hun jobber et sted i en budsjettorganisasjon, og det gjør bestemor min også. Gjennomsnittlig lønn. Mamma (bestemor) elsker Olya veldig godt, tar vare på henne, tar henne med på skolen, lærer leksene sine med henne.
-Og i tillegg til skolen, deltar Olya i noen kretser?
- Nei.
- Hvorfor?
- Og så sliten. Han kommer hjem fra skolen og underviser. En gang. Hun er så lydig. Så godt barn. Alt gjør det de sier. Bare hvis det ikke går, gråter han.
- Og du, - spør jeg, - møter du venner? Der, diskotek, øl, slapp av.
- Det, ikke. Jeg har et barn.
Jeg føler at det oppstår somatiske lidelser i meg, på kshtalt av et rykende øye.
- Hvordan slapper du av? Bruker du fritiden din? Treffer du menn?
- Å, med menn - nei. Nok. Og så drar vi til sjøen om sommeren med datteren vår.
- Og hva kan Olya selv gjøre? Vel, der, for eksempel å lage frokost? Eller generelt rundt huset.
- Til hva? Det er meg, bestemor. Vel, det hjelper faktisk, men det er ikke ofte. Hvorfor skulle hun? Vi har to voksne kvinner.
Denne unge kvinnen snakket som om alt var som det skulle være. Appellen til kritisk tenkning var meningsløs. Hennes ord, holdning, følelser (hun uttrykte dem ikke stort sett) var kjedelige og ensformige. Jeg fulgte nøye med i det minste endringen i tonen for å ta tak i noe. Nei. Hun oppfatter hele situasjonen som naturlig.
Og om barnet innså jeg at Olya ikke er noe som ingen plager, de stoler bare ikke på henne. De stoler ikke på noe, de stoler ikke på sitt eget liv. De gir det ikke bort. Dette er ikke total kontroll. Dette er en genial, sofistikert kontroll. Et ekte barn med sine egne følelser, ønsker, behov - nei. Ingen spør om dem. Voksne vet selv hvordan de er best. Hva, etter deres mening, bør barnet være. Spøkelsesbarn. Det er behagelig. Det er praktisk for alle. Bestemor - for å realisere det urealiserte, sitt eget (jeg vet ikke hva, for å studere der, for å finne en god jobb, jeg antar at jeg er lei av å sitte på kontoret til pensjonisttilværelsen). Oldefar - ingen tåler hjernen - alt er riktig. Det er praktisk for mor - barnet er ikke problematisk - lydig, det er ikke skammelig foran moren at han ikke fant sted, som en kvinne, mor, kone, der … Jeg vil ikke fantasere. Men barnebarnet er flott. Dette er den typen barn jeg fødte deg! Irriterer ikke noen. Ikke skamfull. Og lydig også.
Men de kan slutte å elske hvis det viser seg å være "dårlig". Så jenta prøver, prøver med all sin utmattede styrke. Vær så snill. Å knytte familien, så Gud forby ikke å gjøre bestemoren urolig. Hvor skal de bo, hva skal de leve av? Hva vil skje hvis mamma blir sparket ut, plutselig.
De prøver begge. Lena sa opp selv, og Olya motstår fortsatt. Et slikt menneskelig behov er å skille. En, nei. "Kom hit, du skal ikke være uavhengig, du kan ikke ta beslutninger, jeg vet bedre …". "Du bør ikke være dårlig, hvis du er ulydig, vil vi ikke godta deg, vi vil ikke elske."
Det viser seg: du har ingen rett til å være deg selv, å bli akseptert og elsket, du må gi opp deg selv ….
Olya "på beroligende midler" …. Mennesker! Et ÅTTÅRIGT barn bruker (det samme),-lever av beroligende midler! Hva er dette? Ale! Foreldre! Ale! "Kokhana for barna mine!"
I navnet på hva? I navnet på å glede noens dumhet?!
Nå vil det komme linjer om hva som faktisk fikk meg til å skrive denne historien.
Jeg hadde en samtale med Lena. Om separasjon, om grenser, om et oppfunnet bilde av et barn, om psykosomatikk. Og tilbød henne terapi. Fordi hun anså det som meningsløst å jobbe med et barn, uten støtte fra en forelder. Vel, Olya vil ikke være i stand til å være modig, trygg (hva, der ville de fortsatt at hun skulle bli) i et slikt familiemiljø. Med slike overbevisninger. Selv sammen med en psykolog vil han ikke klare det. Hun vil ikke bryte gjennom denne armerte betong -sarkofagen. Støtte er nødvendig. Og Lena kan ha en sjanse.
Jeg tilbød dem til og med muligheten til å komme sammen for familieterapi.
Generelt kom de aldri igjen. Hvordan det skjedde, vet jeg ikke … Tristhet.
Jeg er fortsatt bekymret, som du kan se.
Anbefalt:
Hvordan Elske Et Barnebarn. Instruksjon For Bestemor
Jeg så mors spørsmål på Facebook om at barnet ikke forlater bestemoren, og bestemoren anklager moren for sjalusi. Kort sagt, kvinner ble forvirret. Jeg er en bestemor selv. I litt over tre år nå. Og jeg elsker barnebarnet mitt Eva veldig godt, og jeg er klar til å se henne hundre ganger i uken.
Det Er Viktig Ikke Bare å Gjøre, Men Heller Ikke å Gjøre
"… vi må gi psykoanalytikeren sin skyld at han ikke prøver å spille på den såkalte pasientens tillit, å inspirere ham med noe eller på en eller annen måte veilede ham. Hvis dette var tilfelle, ville psykoanalysen ha forlatt scenen lenge siden, slik det skjedde med mange andre.
Hvordan Slutter Du å Gjøre Det Du Gjør Og Begynner å Gjøre Annerledes?
Folk kommer ofte til meg for personlig terapi med spørsmålet: "Hvordan kan jeg slutte å gjøre det jeg gjør og begynne å gjøre annerledes?" Spørsmålet ser ut til å være enkelt, men det er mange nyanser bak. For eksempel kan det vise seg at ideen om "
Jeg Skal Gjøre Deg Lykkelig Baby! Det Viktigste Rådet Fra En Familiepsykolog Om Hvordan Du Kan Gjøre Barnet Ditt Lykkelig
God og trygg barndom starter med glad og trygge foreldre! Trygge foreldre. Den forferdelige sannheten er at foreldrenes største fare er for barn. Foreldrene deres krangler seg imellom! Som til og med oppriktig elsker barna sine, kan skade dem uutholdelig.
Om Fabulous Bestemor Eller Healing Av Bestemor
Hvor viktig det er når et barn har en bestemor. Det er mange artikler om konflikter mellom foreldre og bestemødre, når det ikke er noen "bestemor" for mødre, men bare min mor eller svigermor (din mor). Så hva er bestemor? Hvis vi vender oss til eventyr - Det var en gang bestemor og bestefar (bestefedre er også veldig viktige, men jeg skriver om bestemødre, siden det er de som tilbringer mesteparten av tiden med barnebarna).
