Plastisk Liv

2024 Forfatter: Harry Day | [email protected]. Sist endret: 2023-12-17 15:51

Nylig tenker jeg ofte på hvor ofte mennesker lever sine liv, som om de er i transe, i en modus for sosial funksjonalitet og totalbedøvelse av følelsene sine.

Da jeg først kom til terapi, kalte jeg denne tilstanden i meg selv "plastisk". Da verden mistet sin klarhet i alt, ble smaken sløv, formene var hverdagslige, luktene dempet, lydene var dempet eller irriterende, tiden gikk gjennom fingrene våre med diagrammer hugget i stein: morgen-ettermiddag-kveld-kveld, Mandag-tirsdag-onsdag-torsdag-fredag- helger. Jeg sluttet å være Katya og krøllet meg sammen til en snegl og gikk i dvale. Jeg gikk til bunns og forlot bare en funksjon på overflaten. På et slikt tidspunkt var det som om bare ett hode var igjen fra kroppen min. Tenker, snakker, er sliten. Jeg trodde jeg levde to dager i uken. Og det er ikke nødvendig.

Men det begynte å bli kalt plast for meg bare da jeg lot meg selv føle i det minste noe, og før det ble det kalt "alt er bra". Bare noe suget under skjeen hele tiden, og noen ganger ønsket jeg å gråte av dette "normale". Hvordan skjedde det?

I en stressende situasjon er det flere naturlige reaksjoner, de er biologiske, og vi kan si "sydd" inn i oss fra fødselen:

• Løpe.
• Slåss.
• Lat som om han er død.

Det er i denne sekvensen. Plast- og trance -tilstanden er faktisk den tredje måten. Når det er umulig å stikke av av en eller annen grunn, og det ikke er styrke til å kjempe (eller det er forbudt), gjenstår det bare å gjemme seg. La en fungerende del av deg selv ligge på overflaten, og gå dypt under jorden selv. Og dette skjer ofte ikke merkbart og på en eller annen måte stille. Ønskene blir mindre, en tilstand av konstant tretthet, så rykker øyet, så vil søvnløshet angripe og ingenting spesielt gleder seg.

Alt er bra. Så NORMAL at du vil hyle mot månen, begrave hodet i sosiale nettverk og dekke deg til med et par lengre serier. Og "livssmaken" ser fortsatt ut til å mangle.

I psykoterapi er en av hovedoppgavene til en psykolog å trene klienten i bevissthet, følsomhet for sine egne tilstander, for kroppen hans. Å oppnå sensitivitet er selvfølgelig ikke en enkel og smertefull prosess, for først oppleves de følelsene som har frosset, men over tid går det over og det er en mulighet til å få fylde av å være, "livets smak", for å gå tilbake til den tapte integriteten.

Funksjonalitet forblir og er beriket, fordi den får muligheten til å bli fylt med mening og glede. Dette gjelder også arbeid og forhold til barn, kjærester, venner. Dette handler om LIV, ikke å fungere. Og forskjellen, du ser, er kardinal.