Mamma Dro. Barnet Kjeder Seg Ikke. Er Det Normen?

2024 Forfatter: Harry Day | [email protected]. Sist endret: 2023-12-17 15:51

Mamma dro lenge, og etterlot en smule med noen han ikke var vant til.

Eller mamma var så sliten og bestemte seg for å dra på ferie, ta en pause fra et barn som er 1-2-3 år (eller kanskje mer).

Fuuuuh! Hvilken lykke, du kan puste ut! Den voksne som barnet bodde hos sier at han ikke engang husker moren sin!

Skal du glede deg?

Dette er faktisk et alarmerende symptom.

Tenk deg at du er sammen med noen lenge. Det virket veldig forelsket i hverandre. Og så måtte du dra et par uker. Og partneren din kjeder seg ikke i det hele tatt. Ikke en dråpe. Husker ikke. Sannsynligvis vil det være tanker med en gang: "Hvorfor elsker han meg ikke?"

Men i forhold til barnet kan dette ikke være slik. Han elsker ikke bare moren sin, for ham er hun fortsatt alt, hele verden. Og plutselig blir han ikke lei. Det er rart, ikke sant?

Det virker ofte som bare små barn forstår lite.

Ja, de forstår ikke alt, på grunn av dette er separasjon enda vanskeligere og sårbar for dem. En klokke uten mor, en dag, for ikke å snakke om en uke, for et barn er en endeløs evighet. De kan ikke forstå NÅR mor kommer tilbake. Og kommer han tilbake? I tillegg har de på grunn av alderen absolutt ingen evne til å fortsette å føle en forbindelse med moren på avstand.

Og denne opplevelsen viser seg å være så uimotståelig sterk, smertefull at følelsesmessig nummenhet setter inn. Og det ser ut til at alt er bra. Barnet er aktivt, glad, eller det er ikke klart hvorfor det er tusenvis av raserianfall og innfall fra bunnen av.

Faktisk fortsetter barnet å være i den sterkeste angsten, men det viser seg å være blokkert. Tross alt kan han rett og slett ikke begynne å snakke om moren selv, selv om han allerede er i stand til å snakke.

Og hvordan begynne å snakke om hvor mamma er, at du savner henne, når alle rundt prøver av all makt å oppføre seg som om ingenting hadde skjedd og i ingen tilfelle i det hele tatt minne om mamma, så blir det visstnok vanskeligere for barn? Som om du kan glemme at mamma ikke er der. Og så ved en tilfeldighet å huske.

Det virker ofte som om barnet ikke kjeder seg, ikke kjeder seg, ikke gråter, er alt i orden.

Det er mer normalt at psyken gråter og kjeder seg.

Men for dette må det være en voksen som stoler på barnet og som tar imot tårer. Og han begynner ikke med all makt å bytte barnet bort fra dem.

Hvis vi savner noen, til tårer, vil vi så gråte. Og rundt: “Ja, ta deg sammen! Ikke gråt! Vil du føle deg bedre, eller vil smerten og klumpen i halsen bli enda verre? Ja, og tyngden av det faktum at det absolutt ikke er noen å dele din sorg med.

Og hvis det er vanskelig for voksne, er det uutholdelig for barn. Derfor kommer psyken til unnsetning og blokkerer alle smertefulle følelser. Dette er bra for livet, men farlig for utviklingen av barnet.

Hvis mor har forlatt eller forlatt lenge, og barnet er lite, er det viktigere å ikke gjøre alt mulig for at barnet ikke skal gråte og ikke savne moren sin. Og for å være der og si: “Kjære deg, jeg forstår at du savner moren din så mye. Jeg vil hjelpe deg med å komme over det."

Ta tårer, raserianfall, trøst.

Tross alt, ellers blokkerer barnets psyke bare smerten. Men noen ganger forblir det i en person for livet.

Og av en eller annen grunn kan en slik voksen ha frykt for nære relasjoner, en ubevisst følelse av at de gir smerte, at det er umulig å stole på, det er tryggere å være en eller ikke åpne seg helt for en annen helt. Eller en vag følelse av at jeg ikke er sånn, ikke verdifull i meg selv, ikke ønskelig.

Og jo tidligere barnet hadde en slik opplevelse, jo dypere inn i det ubevisste blir han undertrykt, noe som kompliserer hans utdypning i voksen alder.

Eller psyken kan helt "slette" den fra hukommelsen, slik at den ikke er så vond å huske.

Men å ikke huske betyr ikke å fjerne seg fra det bevisstløse og avbryte dets innflytelse på livet.