Om Sannhet Og Dialog

Innholdsfortegnelse:

Video: Om Sannhet Og Dialog

Video: Om Sannhet Og Dialog
Video: Yuragi ГОТОВ к сигнатурке OG 2024, Kan
Om Sannhet Og Dialog
Om Sannhet Og Dialog
Anonim

Fra tiden da filosofisk tenkning dukket opp i antikken og frem til i dag, har store menneskelige sinn vært opptatt av å lete etter sannhet. Et av de viktigste filosofiske spørsmålene var og gjenstår: "Hva betyr det å VET?"

Og også i slekt med ham: "Hva er sannheten?" og "Hvordan få sann kunnskap?" Uansett var og var fokuset på sannhet dominerende, ikke bare innen filosofi og vitenskap, men også i offentlig bevissthet

Finnes sannhet? Jeg tror personlig at vi de siste femti årene har deltatt på minnesdagen hennes. Og vi kan ikke gi slipp, og oppgi det som mulig også. Og hvis det eksisterer, er det virkelig nødvendig for livet og utviklingen til et individ og menneskeheten som helhet?

På begynnelsen av forrige århundre tok E. Husserl et skritt som satte spørsmålstegn ved selve behovet for å søke etter sannhet. Fenomenologi, synes jeg, er spesielt verdifullt for denne posisjonen - bevissthet var i motsetning til kunnskap. Og fra og med Idéene om ren fenomenologi, har sannhetskategorien i den formen vi er vant til avgjørende gått langt tilbake i bakgrunnen. Fremveksten av filosofisk tanke, karakteristisk for den postmoderne epoken, introduserte fullstendig en tendens til å søke sannhet hos noen. De viktigste prestasjonene i moderne fysikk, for eksempel kvante, er tolkende. Sannheten kommer ikke på tale. Og det er ikke ille i det hele tatt. Etter min mening intensiverer det å nekte å søke etter sannhet kreativiteten betydelig.

Likevel, den dag i dag bestemmer det tvangsmessige ønsket om å oppdage sannheten av en eller annen grunn vår oppførsel. Av angst og misnøye antar jeg.

De sier at sannheten er født i en tvist. Derfor er det denne kommunikasjonsmetoden som viser seg å være den mest populære for sannhetselskere. Er det så viktig å vite hvem som har rett?! I moderne kunnskapsfelt om en person, spesielt innen psykoterapi, ser det ut til at spørsmålet om hvem som har rett er meningsløst. Mine syn på psykoterapi og den psykoterapeutiske prosessen er ikke et problem med sannhet, men om holdning. Dette er en annen faktor som gjør meg som psykoterapeut til en kunstperson. Så mine psykoterapeutiske synspunkter er et spørsmål om mitt faglige ansvar. Jeg ser ikke et emne for tvist her. Det er ingenting å krangle om.

Men så er det et tema for dialog. Dialog skiller seg fra argument ved at vi ikke trenger å finne sannheten. Vi trenger bare å formidle vår posisjon og ha visdom til å lytte til den andres posisjon. I dette tilfellet er det dessuten mye mer plass i kontakt for inspirasjon og innovasjon. I en tvist er deltakerne oftest interessert i å fremme og forsvare sin posisjon. Samtidig er diskusjonens fokus ofte ikke essensen i motstanderens posisjon, men sårbarheter som er ubetydelige for den. Det viser seg et slags spill - hvem er smartere. Dialogen, basert på uttalelsen om posisjoner, lar, uten å true deltakernes selvfølelse, fordype seg i essensen av de relevante tesene.

Anbefalt: